Lagt ut av Tidligere ble arbeidsavklaringspenger gitt i inntil fire år. Fra og med 1. januar 2018 er reglene endret slik at arbeidsavklaringspenger bare kan gis i inntil tre år. Det betyr at man nå har kortere tid på å komme seg tilbake i arbeid etter sykdom. Spørsmålet er hva som skjer med de som trenger lenger tid.
Arbeidsavklaringspenger skal være en midlertidig stønad som gis i en periode fram til den som er syk er tilbake i arbeid. Det kan skje gjennom medisinsk behandling som kan bedre arbeidsevnen eller ved gjennomføring av praktisk arbeid for å opparbeide kompetanse i arbeidsmarkedet. I mange tilfeller er det behov for både behandling for sykdommen og praktisk arbeidserfaring, f eks i de tilfeller hvor personen har blitt for syk for den jobben vedkommende hadde før. Da kan det bli nødvendig med omskolering til et nytt yrke. For alvorlig syke må arbeidstreningen skje gradvis og være tilrettelagt ut fra helsebehov. Da kan tre år bli alt for kort tid.
I utgangspunktet skal arbeidsavklaringspenger gis «så lenge det er nødvendig for at medlemmet skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid».
Hvis det i løpet av denne perioden har blitt avklart at personen er varig ute av stand til å arbeide, vil NAV anbefale vedkommende å søke om uføretrygd. Det kan innvilges arbeidsavklaringspenger i en periode på inntil åtte måneder fram til søknaden om uføretrygd blir behandlet.
Dersom det derimot i løpet av treårsperioden ikke har blitt avklart om man har arbeidsevne, vil NAV ikke anbefale at man søker om uføretrygd. Hvis man velger å søke likevel, vil man ikke få innvilget arbeidsavklaringspenger mens man venter på å få søknaden om uføretrygd behandlet. På grunn av den lange saksbehandlingstiden kan det bety en lang periode uten inntekt. Søker man før arbeidsevnen er avklart, risikerer man dessuten å få avslag.
Stønadsperioden kan forlenges i inntil to år, men dette gjelder bare for de som har først etter langvarig utredning har påbegynt hensiktsmessig behandling, eller som har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak.
Når arbeidsevnen ikke blir avklart i løpet av de tre årene som man mottar arbeidsavklaringspenger, er gjerne årsaken til det, at tiltakene ikke har vært egnet eller at behandlingen ikke har fungert. Dette er noe brukeren selv ikke kan rå over. Det er NAV som tilbyr tiltakene og det er helsevesenet som skal sørge for å gi riktig behandling. Tidsbegrensningen blir da svært uheldig for dem som ikke har fått egnede tilbud fra NAV og behandlere. De kan bli stående i en situasjon der de verken har rett til fortsatt arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.
Dersom stønadsperioden skal forkortes til tre år, må også den tiden NAV bruker på å avklare arbeidsevnen til den enkelte, forkortes. Det nytter ikke å stanse stønaden hvis hjelpeapparatet bruker like lang tid som før.
Det gjenstår å se hva konsekvensen av den forkortede varigheten vil bli. Enten vil veldig mange få en forlenget periode med arbeidsavklaringspenger etter unntaksbestemmelsen, eller så vil mange alvorlig syke bli stående uten inntekt. Det vil ikke bidra til å få flere ut i arbeid, slik som formålet med bestemmelsen var.
Bakgrunnen for lovforslaget kan leses her: NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet
helsejus.no 
2 kommentarer