Pårørende kan ha krav på erstatning for psykisk skade som følge av at noen nærstående dør.
I en sak fra Tønsberg søkte en mor om erstatning etter at sønnen døde som følge av mangelfull helsehjelp.
Hun hadde fulgt sønnen til sykehuset og lå i sengen ved siden av ham når han døde og ble deretter vitne til helsepersonells gjennopplivingsforsøk. Hun utviklet en psyisk lidelse på grunn av opplevelsen.
Tønsberg tingrett kom til at moren hadde krav på erstatning. Staten anket saken til Lagmannsretten, som kom til at sykehuset ikke var ansvarlig. Høyesterett var ikke enig, og kom til at sykehuset likevel var ansvarlig.
Høyesterett uttalte at;
For at ansvar for slik psykisk skade hos forelderen skal kunne være aktuelt, må det likevel være forhold knyttet til skadesituasjonen eller omstendighetene rundt den som i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på, barnet. Nærheten mellom den psykiske skaden hos forelderen og den skadegjørende handlingen eller begivenheten vil være et moment i denne vurderingen. Og man må, her som ellers i erstatningsretten, innen rimelighetens grenser knytte vurderingen til den konkrete forelderens forutsetninger, enten vedkommende er alminnelig robust eller mer enn vanlig sårbar
I forhold til den aktuelle saken fant Høyesterett at disse vilkårene var oppfylt og viste til at;
Da B ble innlagt på Ullevål sykehus var moren A utslitt og fortvilet på grunn av Bs sykdom og situasjon. Hun kunne nå, trodde hun, endelig falle litt til ro og få hvile. B var diagnostisert og skulle behandles – han var tilsynelatende i de aller beste hender. Han skulle opereres dagen etter, med gode utsikter til å bli bra. Det var med denne forståelsen at A la seg til å sove i sengen ved siden av B, i forvissning om at B ville bli passet på av kyndig personell også gjennom natten. Og det var med denne forventningen hun våknet dagen etter og fant B død eller døende, uten pust og blå i huden. Hun måtte selv tilkalle helsepersonell for at det kunne bli satt i gang forsøk på gjenoppliving
Det er, etter mitt syn, ikke tvilsomt at disse omstendighetene omkring Bs død var en særlig belastning for A. Belastningen står i umiddelbar sammenheng med svikten i helsehjelpen overfor B. As psykiske skade på grunn av påkjenningene i forbindelse med Bs død er da ikke så upåregnelig eller fjern at ansvar av denne grunn er utelukket
Reglene er derfor endret fra tidligere. Det er en snever krets av pårørende som kan kreve slik erstatning. Høyesterett uttaler at;
Det er for eksempel fremdeles god grunn til å trekke nokså snevre rammer for hvilken personkrets som omfattes, og ta utgangspunkt i at vedkommende må høre til den indre kjerne av pårørende
Erstatning for psykisk skade i disse tilfellene vil derfor antagelig kun gjelder for foreldre eller søsken. Det kan også være aktuelt der barn opplever belastende situasjoner som rammer foreldre. Høyesterett har ikke satt noen eksakt grense for hvem som kan ha rett til erstatning for sjokkskade. Det kan argumenteres for at en slik binding man finner innenfor denne personkretsen kan også finnes mellom andre, jf. «den indre kjerne av pårørende«.
Høyesterett setter også krav til skadesituasjonen eller omstendighetene rundt denne. Det må være noe særlig utover selve «tapet eller skaden på barnet». Altså vil ikke alle tilfeller der en pårørende dør eller blir skadet omfattes. Hva dette er sier ikke dommen noe konkret om. Den sier noe om hva som var tilfelle i den aktuelle saken. Høyesterett var ikke i tvil om at disse omstendighetene var omfattet. Ut fra det kan en slutte at det å være vitne til en sjokkerende hendelse, som hender i en situasjon som tilsynelatende skulle være trygg, vil omfattes. Hvilke andre situasjoner som omfattes og ikke omfattes vil måtte bli avklart i praksis.
Det som er endret med dommen er at det nå er klarere kriterier for når en sjokkskade er erstatningsrettslig vernet. Dommen kan leses i sin helhet her HR-2018-2080A
Lurer du på om du har rett til erstatning, er du velkommen til å ta kontakt med advokat her: